Espen Brændsrøds atelier på Hovedøya i Oslofjorden er det konkrete utgangspunktet for prosjektet som presenteres i Vindussalen og Kabinettet. Han har latt den naturlig gitte avgrensningen av en øy være retningsgivende. En lønn rotvelta rett utenfor og streifet atelierets vegger. Den sorte, reine jorda som kom til syne i bakken initierte tanken. Siden er materialer fra øyas fjellpartier, skogbunn, veier, sletter og strandlinjer oppsøkt, hentet ut og tatt med inn i atelieret. Sedimenter, jordarter og skjell er tørket, malt og siktet, og slik omdannet til grove fargepigmenter.
Iblandet bindemiddel maler kunstneren den stedstilknyttede paletten over små plater. Hvert enkelt maleri er her som et individuelt avtrykk av et utvalgt punkt eller felt i øylandskapet.
De oftest monokrome billedflatene får en stramhet som kanskje er et resultat av et forsøk på å unngå fortolkning. Når de males utføres en slags stedsforflytning. “Landskapsmaleriene” kles i materialene fra sitt eget motiv i stedet for å skildre det. De kommuniserer landskapet gjennom konkret å overføre det, og Brændsrød er interessert i hvordan utstillingen slik ikke er det egentlige midtpunktet.
Materialene Brændsrød har hentet inn til atelieret er ikke sjeldent en blanding av det som gjerne anses som naturlige og ikke-naturlige stoffer – som kan peke på hvordan begrepene natur og ikke-natur ofte er et kunstig skille. Alt inngår i samme kretsløp. Enkelte av arbeidene som vises i utstillingen kan også antyde noe om menneskelig aktivitet og om kritiske følger, her spesielt for Oslofjorden. Et av maleriene er laget av kvernede blåskjell, som det nå kun er små populasjoner igjen av rundt øya og i fjorden forøvrig. Et annet bærer undertittelen Dieselfarget sand ved båthavna.
En annen gruppe arbeider i utstillingen med samletittelen Omland består av rester og avkapp fra skadde, kasserte papplater. De ble anvendt som underlag under bearbeidelsen av jordmassene i de øvrige maleriene. Oppskrapinger, vridninger og flekker fra prosessen har preget platene som tilfeldige, maleriske improvisasjoner. Over disse avtrykkene har kunstneren svart med sine egne forsiktige og systematiske maleriske inngrep.
I de små tegningene av bølger er det nesten som Brændsrød fremtrer, fremdeles helt nøkternt, som en landskapsmaler i tradisjonell forstand. Fra øya skildres kanskje en utsikt mot havet. Eller kanskje det like mye er tegningens egne sedimentære lag det dreier seg om, nedfelt i strekens gjentakende rytmiske bevegelser. Blikket, hånden og horisonten er også en del av økologien.
I utstillingen får man glimt av en leken og prosessuell refleksjon rundt maleriet som medium, og en poetisk og stillfaren berøring av den nære naturen i en kritisk tilstand. Med en empatisk tilnærming går Brændsrød til verks på bakkenivå i det lille området han har tilgang til hver dag. I prosjektet har kunstneren gitt seg hen til både øyas begrensninger og sin egen estetiske søken.
