melatonin / vage terreng
Hentet fra pressemelding skrevet av Paula Fure ved Galleri Åkern (Kongsberg)-2004
Edvard Munch uttalte i 1889 at det ikke lenger skulle males interiører og mennesker i forskjellige aktiviteter. "Det skal være levende mennesker som puster og føler, lider og elsker. Jeg skal male en rekke slike bilder. Folk skal forstå det hellige ved det, de skal ta av seg hatten som i en kirke." Dette var Munchs program som han levde ut i sine bilder vi alle kjenner så godt. Omtrent 70 år senere inntar den amerikanske kunstneren Ad Reinhadt det helt motsatte synspunkt. Han arbeidet både gjennom sitt maleri og sitt forfatterskap for en konsekvent adskillelse av "kunst" og "liv". Munchs heftige malestrøk ligger langt fra Reinhardts som utvikler sitt bilde i nesten monokrome (en farge) flater. Ethvert spor av temperament og personlighet ble fjerner til fordel for en nesten overjordisk estetisk renhet. Men dette var like etter at color field painting hadde oppstått i Amerika med kunstnere som Mark Rothko og Barnett Newman. De ville vise at fargen har sin egen virkelighet. Det ble skapt et slags fargemeditasjons-felt der en etterstrebet det uendelige.
Espen Brændsrød plasserer seg imellom disse to male- og billedtradisjonene, og vi kan trygt si at han ligger nærmere Ad Reinhardt og color field i sin uttrykksmåte, med sine ganske rene fargeflater. Men er det ikke som vi fornemmer noen tråder tilbake også til munch? Munch går ihvert fall utover color field i sin uttrykksmåte i det å rense maleriet for mening. Dette viser han i titlene på de to seriene som han i utstillingen trer inn mellom hverandre. Den ene serien er blitt til ved at tynne lag med fargeløst bindemiddel er blitt utover glasset, liggende. Denne måten å fordele bindemiddelet på, sammen med den naturlige tørkeprosessen, skaper tilfeldige, organiske mønstre i overflaten. Disse tilfeldige mønstrene støttes opp av et tett fargefelt malt fra baksiden av glasset. Brændsrød uttaler selv at "det strenge, minimalistiske møter det myke i male/ tørkeprosessenes forsiktige spill med tilfeldigheter". Stedvis kan man oppdage små utilsiktede "feil" som har oppstått under disse prosessene, ett sted har for eksempel en ensom flue forvillet seg opp i det tørkende bindemiddelet og i løpet av natten blitt om til en knapt synlig del av maleriet. Denne serien har Brændsrød kalt "melatonin" idet han forklarer at melatonin kommer fra navnet på det hormon som produseres i hjernen i forbindelse med innsovning. Og at tittelen spiller på maleprosessenes koblinger mot det tilfeldige, eller snarere det ubevisste. Brændsrød søker altså ikke et uttrykk som fjerner seg fra livet, men et uttrykk som viser en annen side av livet, det ubevisste som kanskje styrer det at vi "føler, lider og elsker" som Munch uttrykker det. Dermed har Brændsrød gått bak våre livsuttrykk: det er noe viktig som skjer gjennom det ubevisste. Kanskje er det også derfor han maler på baksiden av glesset (og dermed benytter en gammel rumensk teknikk og uttrykksmåte. hinterglass-maleri)?
Den andre serien har horisontale linjer og felt som et felles tema. Bildene er bygget opp av to eller flere lag pleksiglassplater. De horisontale linjene oppleves ofe i et bilde som referanser til nettopp horisont. Og slik er det også i disse bildene. Og her viser kunstneren til et begrep opprinnelig dannet av Victor Hugo : terrains vagues - vage terreng, som er en beskrivelse av grensesoner mellom det kultiverte landskapet og den ville naturen.
Så er det kanskje nettopp grensesoner og grenseland Brændsrød utforsker både malemessig og innholdsmessig. Og hvilket medium kan da passe bedre enn nettopp glasset som maleunderlag? Glasset har en transparens som gjør bildet fraværende, men gjennom maleprosessen blir det også nærværende og konkret.